Tongariro Alpine Crossing

"One does not just simply walk into Mordor", men det var i grunnen akkurat det vi gjorde da vi i helgen gikk turen  "Tongariro Alpine Crossing"

I helgen gikk vi den lange flotte turen som vi egentlig skulle gått forrige helg, da vi var på tur med vulkanologiklassen, men som vi ike fikk gått siden det var så dårlig vær...

Men nå har vi gjort det - og du verden for en fantastisk tur! Det var helt AMAZING, så bra at det nesten er vanskelig å beskrive. Geologhjertet hadde det VELDIG bra på tur, det er hvertfall helt sikkert!

Vi dro en glad og fornøyd gjeng fra Hamilton på fredag - Karoline og jeg var så heldig å få sitte på med gjengen fra NHH som har kjøpt bil her nede, for de hadde tilfeldigvis to ledige seter akkurat denne helgen. Kom frem tidlig på kvelden til Whakapapa (jess, det er faktisk et sted....), og tok en relativt tidlig kveld, da vi skulle stå opp veldig, veldig tidlig på lørdagen.

Og joda, vekkerklokken ringte klokken 05:45, den! Steike tidlig, og jeg hadde ikke sovet noe særlig heller, siden guttene på rommet holdt snorkeorkester stort sett hele natten, og jeg hadde glemt ørepropper.

Uansett, like etter klokken halv 7 var vi pakket og klare til å komme oss ut døren, stappet alt utstyr i sekken og kjørte mot fjellet.

Morgenbilde av Ngauruhoe

Siden turen er lang og man går fra A til B, måtte Martin kjøre bilen bort til enden av turen og ta en shuttle bus tilbake, noe som resulterte i at vi andre ble stående ved start og vente i over en time, og det var ikke akkurat sol og varme så tidlig på morgenen....

Anywho, solen kom sakte men sikkert krypende over vulkanen, og det ble hvertfall lyst til Martin kom tilbake og vi kunne begynne på turen. Jeg er veldig glad for at jeg hadde stilongs og ulltrøye, vindjakke OG boblejakke på mens vi ventet!

 

Turen over vulkankomplekset er 19,4km lang, og beregnet tid var ja, hele dagen egentlig.. Karoline og jeg var veldig klar på at det her skulle bare nytes fra ende til annen, fra å aldri ha sett ordentlige vulkaner før skulle vi jo nå få se nesten litt for mye av det gode! Håkon mente han aldri hadde sett noen som var sååå giret på å gå tur før, hvertfall.. 

 Så joda, vi la i veg - og akkurat da tippet hele solen over kammen på siden av Ngauruhoe, som for øvrig spiller hovedrollen som Mt. Doom i Ringenes Herre, og vi gjorde som Frodo og la i veg rett mot toppen... Nesten, iallefall.. 

 
Mye av begynnelsen av turen er veldig lagt til rette for turgåere, der er det bygget opp en platting som man går på sånn at man ikke må klatre gjennom gamle lavastrømmer. De er veldig knudrete å gå på, med mye skarpe kanter og glass. Det stoppet imidlertid ikke Karoline og meg selv.....

To fornøyde geologstudenter hoppet rett ut i lavaen - Wohoo! Turen fortsatte sånn som det her (på plattingen, ikke uti lavaen) en stund, og etter en rask pause med påfyll av energi begynte vi oppstigningen.

Siden det var lørdag og helt fantastisk fint vær, var det veldig mye folk ute og gikk, og vi gikk forsåvidt i 17.mai-tog oppover.... Både unge og gamle tuslet oppover mot platået Ngauruhoe ligger på, så tempoet var det litt så som så med..

Utsikten var det imidlertid ikke noe å klage på, vi så helt til Mt.Taranaki, som ligger laaangt vekke herfra! Det er forøvrig også et vulkanfjell vi har planer om å komme oss opp på med tid og stunder...

Toppen av platået ga en utrolig utsikt, hvor hele vulkanen viste seg fra sin beste side. Lykke!

Ellers er det rimelig øde der oppe på platået, og litt uhyggelig (kanskje ikke i såå fint vær som vi hadde..), så jeg kan godt skjønne at Tongariro har blitt brukt som innspillingssted for Mordor i Ringenes Herre trilogien.

Etter å ha krysset platået kom den neste oppstigningen , til Red Crater. På toppen var vi oppe i 1800 meter, og hadde gjennomført en total oppstigning på over 1000 meter. På toppen hadde vi lunsj, og jeg pakket meg inn i boblejakke igjen, for det var kjølig med en gang vi stoppet opp oppi høyden, selv om solen stekte godt på.

Det der var ikke bra for min høydeskrekk.....

Så var vi fremme ved Red Crater. Et digert krater som det fortsatt røyker litt fra. Lukter svovel, så det er ikke veldig deilig lukt der oppe.. Midt i krateret kan man se kanalen som har matet krateret med magma ved tidligere utbrudd.

Veien ned igjen fra Red Crater byr på spektakulær utsikt. Selve nedstigningen er knotete, og man går nedover i en blanding av sand og scoria, og det er ganske glatt. Jeg gikk rett foran en eldre mann som plutselig datt, men heldigvis landet han i myk sand, så det gikk bra med han.

Det fineste jeg noen gang har sett!!!

Ganske bratt nedover..

Da vi omsider kom ned til de grønne vannene nedenfor hadde vi unnagjort mye av den verste nedstigningen, resten av turen gikk på en ganske grei sti..

Red Crater med Ngauruhoe i bakgrunnen.

Og et stykke nedi huttaheiti kom vi til enda et krater - forskjellen var at dette krateret aldeles ikke sov sånn som de andre gjorde. Der tøt det ut damp og røyk, og vulkanen der hadde hatt utbrudd så seint som i 2012, så en del av området der var det strengt forbudt å bevege seg i.

Gjengen med den røykende vulkanen i bakgrunnen...

Det hvite greiene her er ikke skyer...

 Etter dette var det bare "vanlig" natur igjen siste delen av turen ned til parkeringsplassen, og mindre spektakulært enn alt det andre vi hadde sett tidligere på turen..

Men fint å se på likevel! ;)

Herlighet, for en tur det var! Det tok ca 7 timer, og beina var helt gåen etterpå, men alle inntrykkene og opplevelsene vi sitter igjen med veier ganske greit opp for det! Både Karoline og jeg har problemer med å uttrykke hvor fantastisk kult det faktisk var, for det var rett og slett helt amazing! Definitivt den beste opplevelsen i New Zealand så langt, og det skal mye til for å toppe det her!